Onsdag 21/6 møtte Helsedirektoratets direktør Bjørn Guldvog med representanter for majoriteten av transpersoner og våre nære fra FRI, Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens og Skeiv Ungdom.

Bakgrunnen for møtet var tidligere uttalelser fra Guldvog til VG, hvor han sa at behandlingen til de under 18 kan bli regnet som utprøvende og de må vurdere om kun spesialisthelsetjenesten (Nasjonal Behandlingstjeneste i Oslo) skal få gi denne behandlingen. Dette førte til stor bekymring i miljøet, og vi innkalte til hastemøte med Guldvog, i frykt for å miste store deler av tilbudet som eksisterte utenfor den ekstremt kritiserte nasjonale behandlingstjenesten i Oslo.

Etter å ha uttrykt våre alvorlige bekymringer for dette, opplevde vi å få beskjed om at ingen beslutninger var tatt enda, at Helsedirektoratet kun hadde hatt et innledende møte med fagdirektørene, og at “Første skritt vil være at brukergruppene inviteres inn i et møte med fagdirektørene” over sommeren. Vi forlot møtet med en forventning om at Helsedirektoratet ville lytte til bruker- og pasientorganisasjoner på feltet.

I et intervju med NRK i dag erklærer Guldvog at all behandling til de under 18, skal kun gjøres i spesialisthelsetjenesten, på Nasjonal behandlingstjeneste i Oslo.

“Der hvor man gjør vurderinger med tanke på hormonbehandling hos barn og unge, så mener vi det er en spesialisthelsetjenesteoppgave(…)” 

“Hver helseregion må ha et tilbud til denne gruppen, også de under 18 år, og så vil det jo være de høyspesialiserte funksjonene som vi har pekt på den nasjonale behandlingstjenesten ved Oslo Universitetssykehus.” 

Det han omtaler som “høyspesialiserte funksjonene” er all medisinsk behandling, som de tidligere er ekstremt kritisert for å mangle faglig, tilbudet i regionene er samtaleterapi og psykolog primært.

Vi er kjent med at NRK intervjuet Guldvog dagen før han møtte oss, og reagerer sterkt på forskjellen i budskapene som ble fremført..

Spesialisthelsetjenesten i dette tilfellet er den nasjonale behandlingstjenesten ved Rikshospitalet, som i tiår har vært kritisert for nedverdigende, uetisk og inhuman behandling av sine pasienter. De har ingen tillit i pasientgruppen, og vil aldri ha det under nåværende lederskap.

Beslutningen Guldvog refererer til i intervjuet med NRK er tatt uten noen form for brukerrepresentasjon. Vi opplever at den lovfestede retten til brukermedvirkning er forbigått. Dette fratar oss verdifulle aktører som eksempelvis Helsestasjonen for Kjønn og Seksualitet, når det gjelder de under 18. Transpersoner har mistet mye det siste året og nok er nok!

Helsedirektør Bjørn Guldvog må avklare hvorvidt han unnlot å informere oss om relevant informasjon, og redegjøre for hvordan han kunne hevde at representantene skulle inviteres inn i prosessen over sommeren før dette blir avgjort, når han dagen før proklamerte til NRK at alt var avgjort.

Pride-sesongen er godt i gang, og vi nekter å miste enda mer av den hardt tilkjempede fremgangen for transpersoners rettigheter og behandling. Mer informasjon om våre reaksjoner kommer.

I 2021 bikket vi for første gang 100 millioner mennesker på flukt i verden. En del av disse flyktningene vil møte ekstra utfordringer på flukt, fordi de bryter med normer for kjønn eller seksualitet. Skeive flyktninger møter i større grad vold og trakassering enn heterofile og ciskjønnede flyktninger. I tillegg må mange flykte fordi de er skeive. Det er bare 12 år siden Norge kunne tvangsreturnere skeive asylsøkere til land der det er farlig å være skeiv. 

Mennesker som søker opphold på bakgrunn av at de er skeive må “bevise” at de er skeive, gjennom prosesser som ofte kan være ydmykende og traumatiske. De kan for eksempel bli bedt om å frambringe vitner, eller om de er transkjønnede kan de bli utsatt for traumatiserende medisinske undersøkelser.

Det er også en forventning fra UDI om at de skal være åpent skeive fra øyeblikket de kommer til Norge. Dette til tross for at mange rapporter har avdekket at skeive på asylmottak møter hets og trakassering fra andre asylsøkere på mottaket, og at mange skeive asylsøkere sliter med internalisert homofobi. Mange har heller ikke språket til å uttrykke legningen og kjønnsidentiteten sin, fordi de har levd i skjul hele livet. Om de velger å leve åpent her i Norge, kan det også bli enda farligere om de blir sendt tilbake. 

Det er bra at det understrekes i lovteksten at man kan få opphold både om man er skeiv og om man kan fremstå som skeiv i hjemlandet, men det har lite å si så lenge oppholdstillatelse gis ut i fra et vestlig perspektiv på hva å være skeiv er. 

Også de som får oppholdstillatelse vil kunne møte utfordringer her i Norge. I dag kan ektefeller og par som kan dokumentere minst to års samboerskap eller har felles barn søke familiegjenforening. Dette diskriminerer mot skeive som kommer fra land der det er ulovlig eller risikofylt å leve i skeive relasjoner, fordi de ikke kan dokumentere forholdet sitt på noen måte. 

Skeive på flukt fortjener bedre. Når vi ikke lever i en verden der alle kan være seg selv, er det vår jobb å sørge for at de som må flykte blir godt ivaretatt.

Skeiv Ungdom krever: 

• Det skal opprettes flere tiltak som har som formål å styrke kunnskap om skeive på asylmottak, og de eksisterende tilbudene skal styrkes. 
• Skeive flyktninger og asylsøkere får dispensasjon fra ordinære krav til familiegjenforening i tilfeller der det har vært farlig, vanskelig eller umulig å oppfylle disse.
• Ingen skeive med avslag skal tvangsreturneres til land hvor de risikerer grove overgrep, forfølgelse eller straff for seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.
• Asylsøknadene til skeive personer ikke behandles kun ut fra et vestlig perspektiv på kjønn og seksualitet. 

Utdrag: «Vi vil med dette vise hvordan Statens Undersøkelseskommisjon for Helse- og Omsorgstjenester (Ukom) sin rapport “Pasientsikkerhet for barn og unge med kjønnsinkongruens” på flere vis ikke har god nok kvalitet og er basert på et tynt kunnskapsgrunnlag. Den bærer preg av feil, manglende kontekst eller informasjon, manglende vekting av de faggrunnlag som finnes, emosjonelt ladet terminologi, manglende/selektiv bruk av referanser og kilder, anbefalinger i strid med nasjonale og internasjonale standarder, manglende inkludering av representanter for målgruppen og deres foresatte i arbeidet med rapporten, samt manglende bruk av innspill fra majoriteten av aktørene Ukom møtte med. 

Vi ser det som nødvendig å uttrykke vår bekymring vedrørende hvordan denne undersøkelsen oppstod, hvordan den ble gjennomført, og ikke minst hvordan den er blitt aktivt brukt i ettertid, en mulig konsekvens vi advarte sterkt mot under de få møtene vi fikk med Ukom. Behandlingen av transpersoner er et felt som, på grunn av sterke ideologiske krefter, er under økende angrep fra aktører som ikke direkte berøres av tematikken. Dette kan ikke ses i et vakuum hvor man tror helsetilbud, og helsepersonell og pasienter er unntatt denne stormen. Noe rapporten ser ut til å adressere i eget kapittel i ytringsklima, der det kommer frem at det er store uenigheter i “debatten” men en bekymringsverdig mangel på hensyn for de transpersonene som ties, i frykt av å bli oversvømt med hets og personlige angrep, eller i verste fall trusler og vold, eller for frykt om å miste tilgang til helsehjelp. Det er også i økende grad tilfellet at aktører som ønsker å frata transpersoner behandling, blir invitert inn under dekke av “pårørende” og får delta i prosesser som omhandler behandlingstilbudet til transpersoner, med lik tyngde som brukerne selv.»

Les hele kommentaren og klagen her

On behalf of FRI – The Norwegian Organization for Sexual and Gender Diversity, POGI – Patient organisation for Gender Incongruence, and Queer Youth Norway, we’re expressing our concern about the report and share our criticisms of selected aspects that we find particularly problematic or lacking.

NHIB is an independent government agency whose mandate is to investigate serious adverse events and other serious concerns involving the Norwegian healthcare services. In this instance the instigating event was messages of concern from concerned relatives of persons aged 16-21 that had sought treatment for gender incongruence. The messages questioned the soundness of the treatment, stating a concern that there was no mental health follow up or enough questioning if gender-affirming treatment was the right approach, as well as expressing concern that the parents had not been closely involved in the assessments. 

We have several concerns about the entirety of the investigation undertaken by NHIB. From the misrepresented evidence used to justify the recommendations, and a disregard for the soundness and integrity of major actors in the field, to the basis for the investigation and that the recommendations do not appear to address the problems stated. This is further complicated by the fact there has been no information to indicate the nature of the serious adverse events, or indeed if there were any negative consequences to the patients that could be of serious concern. It’s our view that these recommendations will do very little to prevent further incidents, and are instead likely to further reduce access to healthcare and increase othering of trans people. This has already shown itself to be true, as the regional health authorities in western Norway published a press brief on the 28th of March stating that the new regional services for gender incongruence is suggested to not provide medical care, citing NHIB´s report. This is in addition to the growing number of mentions of the report in the media, in attempts to argue against medical care for trans people.

Read the full english summary here

Bufdir har en levekårsundersøkelse blant studenter i høyere utdanning. Her kommer det frem at levevilkårene til transpersoner er betraktelig lavere enn hos cis-personer. Levekårsundersøkelsen viser til at transpersoner i høyere utdanning rapporterer om mer ensomhet og isolasjon fra andre studenter. Over halvparten av binære transpersoner føler at de ikke har noen å være sammen med på skolen. Det rapporteres også om betydelig mer psykososiale plager blant studenter som er trans, i forhold til cis-studenter. 

 

Transfobi i høyere utdanning er et problem her i Norge, men også i andre land. Transfobiske uttalelser i læringsmiljøer ved høyere utdanning blir ofte dyttet under et teppe og forsvart med retten til ytringsfrihet. Et eksempel på dette er professor Kathleen Stock som tidligere jobbet på Sussex Universitet, som etter gjentatte transfobiske uttalelser, sluttet i jobben sin.  Kathleen Stock sier hun er imot «ideen om at kjønnsidentitet er alt som betyr noe — at hvordan du identifiserer deg automatisk gir rettighetene til det kjønnet». Hun ble forsvart av skolens ledelse på grunn av hennes rett til “ytringsfrihet”. 

 

Mennesker som faller på trans-spekteret er allerede en spesielt utsatt gruppe i samfunnet. Vi må aktivt jobbe for å verne om våre trans-søsken og jobbe for at ytringsfriheten ikke skal bli brukt som skjold for å uttrykke seg hatefullt mot en utsatt minoritetsgruppe. 

Skeiv ungdom krever at: 

• Kjønnsnøytrale pronomen tas aktivt i bruk i all kommunikasjon til studenter.
• Alle utvekslingsstudenter får informasjon om møteplasser for skeive.
• Alle høyskoler og universiteter utarbeider planer for bedre ivaretakelse av skeive studenter.
• Alle ansatte som jobber direkte med studenter får kursing i kjønns- og seksualitetsmangfold, og normkritikk.
• Ansatte som kommer med diskriminerende uttalelser mot skeive i offentligheten får sanksjoner i tråd med alvorlighetsgraden til disse uttalelsene.

 

Litteraturliste

https://www.bufdir.no/en/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Skole_og_utdanning/#heading126676 (bufdir statistikk på lhbtiq personer i utdanning) 

https://khrono.no/professor-sa-opp-jobben-etter-anklager-om-transfobi-og-krav-om-a-fjernes/626548 (Filosofi professor som bruker arbeidsplassen til å spre hatefulle ytringer om transpersoner) 

https://saih.no/inkluderende-utdanning (øke kompetanse og kunnskap til lærere og stab ved høyere utdanning) 

8.mars er en svært viktig kampdag, der feminister av alle kjønn samler seg for å kjempe for å bedre kvinners vilkår og rettigheter. Fordi transkamp er kvinnekamp, velger Skeiv Ungdom å ta avstand til 8. marskomiteen i Oslo, og tilslutter seg alternativ markering av 8. mars, initiert av Inkluderende feminisme-initiativet. 

Vi velger å ta avstand fra 8. marskomiteen i Oslo. De har tillatt hatefulle og transfobiske ytringer fra sin talerstol. Parolemøtene har åpnet for funkofobi, antikink, horefobi, transfobi, og diskriminering av etniske og skeive minoriteter. De diskriminerer i sine vedtekter. Disse synene bryter fundamentalt med våre verdier og vår politikk. En slik kvinnekamp kan vi ikke stå for. 

Vi krever en kvinnedag som favner bredt og interseksjonelt. Vi kan ikke støtte en 8. mars som ikke inkluderer alle og som ikke er trygg for alle. Vi krever i likhet med Inkluderende feminisme-initiativet en kvinnedag hvor alle kjønn kan stå sammen i likestillingens navn og som favner om og fremmer de mest marginaliserte av oss!

Vedtatt ved Arbeidsutvalget i Skeiv Ungdom, 5.3.23

Vedtatt ved Sentralstyret i Skeiv Ungdom, 8.3.23

Når eg var ung, så visste eg tidleg at eg ikkje var som dei andre. Det var ei kjensle djupt i kroppen. Medan dei andre var jenter eller guter, og var i ro med det, passa eg ikkje inn. Men eg måtte langt inn i ungdomsåra for å ha eit ordforråd for det. Å finne ut at eg er trans var som å kome heim. Ting var på plass.

Men sjølv om eg visste at eg var trans, så var det og ein sorg i det. Helsesystemet er ikkje rusta for oss. Riksen kom ikkje til å gjeve meg hjelp – noko helsepersonell kring meg visste, og sa til meg. Eg flytta, og fekk til slutt hjelp; tilgang på hormonar. Og eg er utruleg takksam for HKS, og for Esben Esther, som gjorde lot meg vere meg. 

For under eit år sidan stod me her på grunn av tilsynssaka mot HKS, og no står me her fordi Esben Esther har mista lisensen sin. Det er noko så urettferdig med å vere annanrangs borgar fordi ein lege tok feil når du var nokre minutt gamal. For så å måtte kjempe mot eit helsetilbod som ikkje tek høgd for individet, som ikkje følgjer verken nasjonale eller internasjonale retningslinjar, og som nektar samarbeid med aktørar som faktisk høyrer på pasientgruppa. 

Det er så urettferdig at me må kjempe mot eit system som ikkje verker. At våre kroppar og liv blir politiske. At vår eksistens blir polariserande. At dei med makt, som pratar om å gjere systemet betre, inviterar inn aktørar som fornektar oss. At me ikkje kan klage, fordi når me gjer det, er det og ein politisk kampanje.

Helsetilbodet til transfolk i Noreg er heilt bak mål. Det offentlege behandlingstilbudet har store manglar, og Rikshospitalet er portvoktar. Til trass for at me i åresvis har prata om uetisk praksis, misbruk av forskning, lav kompetanse, og mangel på respekt for pasientane, har det ikkje skjedd noko. Over 90 klagar på 3 år er ikkje nok til å sette dei under granskning. 

Det må skje endringar NO!